Hun sitter alene. Ensom og forlatt. Alt hun hører er en skjærende lyd fra små barn som husker i huskestativet rett utenfor. Så fredlige de er, ingen vonde tanker, ingen kjærlighetssorg.
Hun begynner å bli lei. Lei av vennenes latterlige meninger, de voksnes ustanselige mas og det ekstremt dårlige været utenfor. Lei av å sitte forlatt på et rom. For det er det hun er. Forlatt!
Hun sitter på en gammel stol. Den er litt slitt, og det engang grønne trekket har nå blitt frynsete og grått. Hun titter ut av vinduet. To unge mennesker kan skimtes utenfor. Hun kan se dem, langt der borte. Gutten dro. Han svek.
Nedenunder kan hun høre morens stemme ljome gjennom veggene. ”Det er mat!” men hun gir blaffen, hun kan greie seg uten mat.
De to forlater hverandre. Gutten går i solens retning, jenta går mot vinteren og kulden. Han hadde dolket henne inn til det kalde, inn i usselheten.
Gardinene flagrer med ett ut gjennom vinduet, og rommet fylles med vind. Vind som andre har berørt. Brukt vind.
”Maten blir kald!” morens stemme klingende stemme høres nok en gang.
Mørket smyger seg sakte inn over rommet. Hun legger seg, men vinduet står åpent. Kanskje han kommer tilbake? Å nei, det hadde hun glemt, han er jo i varmen. Og hun ville glemme han. Vil ikke ha ham tilbake. Hun sover mens nattens timer spaserer med dempet rytme.
Det er morgen nå, og jenta benytter nok en dag muligheten til å stirre ut av den store glassruten.
Men denne gangen skjer det noe rart utenfor vinduet. Gutten snur. Raskt løper han etter den sørgende jenta. Men piken vender seg ikke om, selv om ropene hans trenger seg inn gjennom øregangen hennes. Hun orker ikke se han, orker ikke kysse han og vite at hun fremdeles elsker han. For han har sveket. Brutt tillitten, brutt et bånd hun trodde var sterkt nok til ikke å bli revet i stykker. Men det var nettopp det som var skjedd. Og det skulle ikke skje igjen. Hun orket det bare ikke!
Plutselig, der ute står han, gutten som hadde knust hennes indre. Nå stod han der. Han hadde kommet hit. Til kulden. Øynene hans var røde. Røde av fortvilelse. Det er lett å se at han angrer, men likevel lukker hun vinduet og trekker for gardinene. Det dugger. For det er varmt inne. Nesten litt klamt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar